– 30 år? Ja. Jo. Men det føles mer som tre! Tida har gått så sykt fort, og det har vært så sinnsykt gøy, sier Trond Hannemyr, som tok initiativet til PIT og var festivalleder fra starten i ’95 og til og med ’23.
Da vi i 1994 sa at vi skulle lage en internasjonale teaterfestival i Porsgrunn var det nok mange som smilte litt bak ryggen på oss.
Men noen trodde på det; politikere, folk i næringslivet, kunstnere, kulturarbeidere. De trodde i alle fall nok på det til å gi oss sjansen til å prøve. Og jaggu blei det festival! Det har blitt noen tusen forestillinger fra noen titalls land, og mer enn sekshundretusen publikummere opp gjennom åra. Vi har med stolthet sett at PIT har blitt noe folk i Porsgrunn er stolte over og regner med. Men det har vært mye jobb. Og det har definitivt vært verdt det!
Noe av det fineste, og kanskje det som gjør meg mest ydmyk, har vært kontakten med alle de frivillige; folk som har stilt opp på fritida si for at PIT skal kunne gjennomføres. Hvert år! Noen har tilogmed tatt ei ferieuke for å være frivillig på PIT. Og mange har gjort det år etter år! Det er faktisk folk som har vært med i tjue år og enda lenger. Det er jo helt fantastisk! Det hadde ikke latt seg gjøre å gjennomføre et så stort arrangement som PIT uten disse menneskene. Hatten av. Hele hattebutikken!
Men det har jo vært mye gøy da. Et av de beste øyeblikkene var kanskje Brusteinsballet i ’97, da akrobatene i franske Les Arts Sauts svevet i trapesene over Rådhusplassen, mens en cellist og en operasanger, 10-12 meter over bakken, improviserte musikken. Det hele med en glødende rød solnedgang som bakgrunn. Det glemmer jeg aldri!
Men jeg glemmer heller ikke første gangen den italienske klovnen Leo Bassi besøkte PIT. Han var jo helt ukjent i Porsgrunn den gangen, og skulle åpne Brusteinsballet – ikledd mørk dress. Valgerd Svarstad Haugland, som den gangen var kulturminister, sto bak scenen, og Leo ba meg presentere han som EU-minister for kultur. De blei stående en ti minutters tid og utveksle kulturhøfligheter bak scenen før Leo gikk på. Han starta i talemodus, folk tenkte vel “enda en tale”, før musikken kom på og han begynte å knuse meloner med slegge. Vill jubel foran scenen, – og hakaslepp på Valgerd bak. Noen timer senere sto hun på Kafe K med et glass rødvin – og hun lo enda. Ikke alle som har tatt Valgerd så grundig på senga!
I det hele tatt utrolig mange minneverdige øyeblikk gjennom tredve år! Peruvianske Yuyachkani på Folkets Hus. Polske Biuro Podrosky på PMV. Våre egne forstillinger, som Harde Tak, Kurt Koker Hodet og Herøya 1943. Og de mange flotte åpningsforestillingene på Brusteinsballet. I det hele tatt har åpningene vært noe vi er stolte over. Vi har hatt det beste av det beste, teaterverdenens Rolling Stones, så og si, hvert år!
En ting vi er litt stolte over er nysirkus-satsingene våre. Vi hadde Cirkus Cirkör her allerede i ‘97. Og vi har vist mange av deres produksjoner, og veldig mange fine nysirkusforestilinger fra Frankrike, Canada og andre steder, lenge før nysirkus blei mainstream og kulturhusene rundt omkring i landet tok dem inn på sine scener. Likeså det mangeårige samarbeidet med Jo Strømgren, som har vist mange av sine forestillinger på PIT, også det før han fikk et stort navn både her hjemme og ute i verden.
Årets festival er det nye og yngre krefter som har ansvaret for å programmere. Etter hva jeg hører er det mye spennende på gang. Tøffe spillesteder, spennende forestillinger og mye nytenkning. Og det er akkurat det PIT trenger nå. Den som har begge beina på jorda står stille. Alt må endre seg, og den gjengen som har ansvaret for PIT nå tror jeg virkelig at kan føre PIT videre inn i framtida!
Men nå er det 30-års-jubileet som står for døra. Og det gleder jeg meg faktisk helt vilt til!