Som mange har fått med seg skal Grenland Friteater iscenesette Shakespeare’s En Sommernattsdrøm neste år! I den forbindelse har vi samlet Fem fascinerende fakta om En Sommernattsdrøm – Shakespeares klassiske skuespill.
- Den første kjente kritikken av stykket var en oppføring i dagboken til Samuel Pepys. Pepys, som så stykket fremført i 1662, skrev i sin berømte dagbok at stykket var «det mest tåpelige latterlige skuespillet jeg noensinne har sett i mitt liv» (selv om han legger til at han likte dansen, så vel som de ‘kjekke kvinnene’).
- Stykket har inspirert noen usannsynlige fortellinger, inkludert – kanskje merkeligst av alt – Die Hard! Henry Purcells berømte opera fra 1692, The Fairy Queen, var inspirert av En Sommernattsdrøm. Felix Mendelsohn skrev sin Bryllupsmarsj som del av musikken til En Sommernattsdrøm i 1843, og siden er den spilt i utallige bryllup. Men stykkets innflytelse strekker seg også inn i filmens verden. Regissøren av storfilmen Die Hard fra 1988, John McTiernan, ble inspirert av Shakespeare’s skuespill til å legge handlingen i filmen til bare en natt.
- En Sommernattsdrøm finner imidlertid ikke sted gjennom bare en natt. Ideen om at McTiernan ble inspirert av stykkets en-natts tidsramme er ironisk gitt at handlingen ikke skjer over en natt, men snarere fire eller fem – og, selvfølgelig, finner sted på midtsommeren, heller enn midtvinteren; julaften, natten da hendelsene i Die Hard finner sted.
- Tre av månene til planeten Uranus er oppkalt etter karakterer fra stykket – Puck, Oberon og Titania, navngitt henholdsvis til ære for fikseren og smådjevelen fra En Sommernattsdrøm og alvekongen og -dronningen. Puck, en måne oppdaget i 1985, er et passende navn for en satellitt som går i bane rundt en planet, gitt at Puck i stykket kunngjør at han vil «sette et belte rundt jorden / I løpet av førti minutter».
- I 1911 iscenesatte Herbert Beerbohm Tree en berømt produksjon av En Sommernattsdrøm som inkluderte levende kaniner på scenen. Faktisk har det vært en rekke ambisiøse produksjoner av stykket: Charles Keans produksjon fra 1856 på Princess’s Theatre, inneholdt 90 tutu-bærende feer som en del av finalen. (… og som vi alle – eller nesten ingen – vet; en tutu er et strutteskjørt ….)
Denne artikkelen er oversatt og bearbeidet fra www.interestingliterature.com
