Double Edge (usa) : Leonora – La maga y la maestra

Om forestillingen

Leonora – La maga y la maestra

Leonora Carringtons kunst, liv og forfatterskap, og hennes forhold til filmskaperen Alejandro Jodorowsky, er utgangspunktet for denne surrealistiske forestillingen, gjennomsyret av kjemien mellom disse to store kunstnerne og drakampen dem imellom.

Leonora Carrington var en av de store kvinnelige kunstnerne i det forrige århundret. Hun satte spor både som maler, skulptør og grafiker, dramatiker, kostymedesigner og forfatter. Etter oppvekst i England på 30-tallet nærmest rømte hun til Paris, hvor hun ble en del av surrealist-bevegelsen og miljøet rundt André Breton og Max Ernst. Via Spania, Portugal og USA reiste hun videre til Mexico.

Mens surrealismens mannlige utøvere er kjente navn er det dessverre få som kjenner til de kvinnelige surrealistene, til tross for at de deltok i sin samtids mest banebrytende utstillinger, side om side med sine mannlige kolleger.

Forestillingens regissør Stacy Klein sier om arbeidet: «Where the bird sings best, Jodorowskys imaginære, litterære reise gjennom egen historie, var utgangspunktet for dette arbeidet. Men da det amerikanske presidentvalget i 2016 nærmet seg innså jeg at jeg ikke kunne lage flere forestillinger uten en kvinne som sentral skikkelse. Å oppdage den surrealistiske maleren og skribenten Leonora Carrington var ikke mindre enn en åpenbaring – av en kunstnerisk partner, mentor, guide og inspirasjon. Hennes mentorskap for Jodorowsky resulterte i skuespillet Penelope. Når det gjelder arbeidet med denne forestillingen er magien, mysteriet og menneskene vi har skildret absolutt å finne i både Carringtons og Jodorowskys verk, men måten det er malt og fremstilt på er uten tvil mitt og ensemblets egen oppfinnelse .”

«… a peek into an expansive world – a hallucinatory, symbol-heavy tour of Carrington’s fervid mind.» – New York Times Critic’s Pick

Begge dager vil kritiker og forfatter Susanne Christensen holde en innledning til forestillingen i foajéen ca 45 min før forestilling. Hun har skrevet boken Leonoras reise, der hun foretar en reise i Leonora Carringtons fotspor, til New York, Mexico og California, på jakt etter Carringtons liv og verk.

Tom Hovinbøle har tatt en snakk med Susanne Christensen om Leonora Carrington:

EN REISE I LEONORAS REISER

av Tom Hovinbøle

Før forestillingen “Leonora – La maga y la maestra” med det amerikanske ensemblet Double Edge (1) kommer den dansk-norske forfatteren Susanne Christensen til å holde en presentasjon der hun gir en introduksjon til en av stykkets karakterer – Leonora Carrington.

Leonora Carrington er – i likhet med forestillingens andre karakter, den chilenske filmskaperen Alejandro Jodorowsky – en faktisk person. Hun har hatt et omflakkende liv, og markert seg som en betydelig kunstner, forfatter og aktivist. Likevel er hun fremdeles i dag ukjent for de fleste.

Christensen ga i 2019 ut boken “Leonoras reise”, der hun følger i Leonora Carringtons fotspor gjennom et krigsherjet Europa og frem til Mexico. Det er også en reise inn i en personlighet som i våre dager i stadig større grad trekkes frem som et forbilde og en inspirasjon for nye generasjoner.

Hvem var egentlig denne Leonora Carrington? Hva slags menneske var hun?

Leonora Carrington var en britisk-meksikansk surrealist. Hun tilhørte den første generasjonen av surrealister og var i Paris da det hele hendte på 1930-tallet. Hun kom dit som en flyktning fra den britiske overklassen og en familie som ikke forsto henne eller hennes prosjekt. Hun hadde truffet Max Ernst (2) i London og dro etter ham til Paris. De hadde en kjærlighetsaffære som varte noen år. Men hun ble også flyktning på grunn av 2. verdenskrig og nazistenes invasjon av Frankrike, og endte med å flykte over Atlanterhavet. Hun dro til Mexico, var en tid i New York og endte til slutt opp i Mexico City, som ga fritt leide til flyktninger fra Europa under krigen. Her oppstod det en kunstnerkoloni med flyktninger fra Europa. Hun ble boende her resten av livet og ble slik en meksikansk kunstner.

Hun hadde også en rebelsk natur. Hun viste særskilte begavelser allerede som barn, men hennes livsvei var ikke uten motgang, spesielt ikke tidlig i livet.

Hun var definitivt opprørsk allerede fra starten av. Hun ble ikke kunstner fordi hun traff Max Ernst. Når du ser på hva hun gjorde som ung, ser du at hun allerede hadde etablert sin egen billedverden før hun traff surrealistene.

I Mexico var hun dypt traumatisert på grunn av krigen i Europa, men også fordi hun under krigen ble tvangsinnlagt på en institusjon i Santander i Nord-Spania. Hun måtte flykte fra Frankrike på grunn av nazistenes okkupasjon. På flukt fra den tyske okkupasjonen, får hun et angstutløst psykotisk sammenbrudd. Hun kommer seg til Madrid, der familien trekker i trådene for å hjelpe henne. Faren, som hun egentlig har brutt med, lokker henne til å reise til en institusjon, noe hun ikke var helt klar over. Hun er svært dårlig, manisk og psykisk syk, og blir tvangsinnlagt. Her ble hun utsatt for en svært traumatiserende og gammeldags form for sjokkterapi.

Hun beskrev senere sin innleggelse i romanen “Down Below” (utgitt første gang i 1944). Du kan si at hun gjør noe som hele den surrealistiske bevegelsen var interessert i – vanviddet betraktes som et slags opprør, en mulighet til å lage kunst som er annerledes enn virkeligheten. Leonora omfavner også denne ideen. Det er Breton (3) som oppfordrer henne til å skrive om sitt sammenbrudd og sin innleggelse. Samtidig skriver hun på en annen måte enn Breton noen sinne kunne gjort det. Breton skrev om andres vanvidd, men for Leonora er det hennes egne opplevelser hun skriver om. Det blir ikke bare en beskrivelse av en annens tilstand. Når Leonora skrev, var det en beskrivelse av en realitet som var dypt ubehagelig og forstyrrende for henne.

Forandrer tvangsbehandlingen henne på noen måte? Kommer hun ut som en annen kunstner, endret det hennes innstilling?

Det går ganske lang tid før hun er seg selv igjen. Hun er svært traumatisert. Hun går til terapi hos Pierre Mabille, som selv tilhørte den surrealistiske bevegelsen og skrev boken “Mirror of the Marvelous”. Lenge sitter hun bare i sengen, hun snakker ikke, spiser ikke, kjederøyker og drikker rødvin. I lange perioder etterpå er hun i en annen verden, på en negativ måte. Hun produserer ikke noe kunst, det tar lang tid før hun igjen blir kreativ.

Hun hadde gjennom hele livet passive perioder, det er beskrevet av andre forskere og av de som kjente henne. Etter krigen bodde hun i New York en periode, og har her sikkert hatt det ganske gøy. Problemet nå var at Max Ernst var blitt gift med Peggy Guggenheim, som viste ham frem som den store kunstner fra Europa. Samtidig hadde Max stadig følelser for Leonora. Hun var på sin side blitt gift med en mexicansk ambassadeansatt og da han reiste tilbake til Mexico, dro hun med.

Utover på 1950- og 60-tallet, har hun lange periode der hun på mange måter når sitt høydepunkt som kunstner og nærmest eksploderer i kreativitet og skapertrang.

Hun møter andre kvinnelige kunstnere fra Mexico, Cuba og Europa, blant annet den spanske kunstneren Remedios Varo (4). De to utvikler et vennskap som skal få enormt mye å si for henne. Hun gjenfinner og styrker sin egen kunstneriske stemme, kan man si, og får en utstilling i New York som blir en stor suksess. Samtidig lever hun et tilbaketrukket liv og har ingen kontakt med kunstverdenen, institusjonene og de som ønsket å analysere – overanalysere – hennes arbeider. Forøvrig er hun meget sosial med venner og andre kunstnere, og fikk to barn med sin mann i denne perioden.

Christensen skriver i sin bok: “Jeg tror ikke hun tror på kunstneridentiteten, på kunstinstitusjonen, eller på noen som helst form for formidling og kunstkritikk.” (Leonoras reise, side 85). Man kommer ikke utenom kunsten som en institusjon i seg selv, som en stemme i det offentlige rom, men Leonoras kunst er dypt personlig farget – hva var egentlig kunsten for henne? Hva brukte hun den til?

Hun var fra starten av opptatt av mytologi. Siden hun kom fra overklassen, hadde hun en nanny. Nannyen hadde irsk opprinnelse, og fortalte henne keltiske sagn og eventyr. Man kan si at dette er en slags opplyst virkelighet, på samme måte som surrealismens symbolisme er det. Det er ingen grenser mellom liv og død – dyr kan snakke, hybridvesener oppstår. Det er denne verdenen hun har med seg fra begynnelsen av, og som utgjør grunnlaget for surrealismen for henne.

Senere i livet er hun også manisk interessert i alle slags religioner, alle typer mytologiske verdener. Hun er opptatt av Egypt, av Kina, av buddhisme, av mayaenes mytologi og keltisk mytologi. Du kan godt si at hennes univers er en type hybridunivers der alt blandes i en vill miks. Hun blander alle disse mytene og skaper sitt eget univers.

Leonora sa selv at hun ikke så på seg som en del av den surrealistiske bevegelsen og hadde problemer med å forholde seg til sentrale deler av den. Surrealismen hviler blant annet på en granskning av psyken, som blant annet viser seg gjennom drømmer. Leonora tok sine drømmer svært alvorlig, men brukte i liten grad sin egen psyke som inspirasjon. Hun synes derimot å leve i en verden som hele tiden påvirker henne utenfra, ikke innenfra, der blant annet drømmene ikke er en motsetning til det som foregår rundt oss. Er det riktig å si det på den måten?

Hun er ikke særlig interessert i Freud, det ubevisste og den indre verden som sådan. Man kan si det slik at den mytologiske verden er verden – mayaenes mytologi er mayaenes verden. Så hun ser ikke bare inn i seg selv. Hun er for eksempel ikke opptatt av drømmetydning, i en freudiansk tradisjon. Jeg tror hun var mer opptatt av Jung og hans arketyper. Men den verdenen hun skaper har også en svært feministisk og økologisk bevissthet. Hennes verden er en som søker å oppløse den patriarkalske orden. Du ser i bildene hennes at mange av vesenene er kvinner, ofte er de gamle damer, de er hekser og trollkjerringer.

Hun var spesielt opptatt av mayaenes verden, og i et av hennes mest kjente bilder, det kjempestore veggmaleriet “El Mundo Magico de los Mayas” (påbegynt i 1963, red.anm.) viser deres magiske verden. Hun var selv oppdratt katolsk, og fant ut at de som undertrykte mayaene var de spanske conquistadorene. De kom med sin katolske religion og la kontinentet under seg. Så hun fører også en krig mot den institusjonaliserte religionen, satt opp mot naturreligionene. Hun var dypt involvert i mayaenes verden og ofte er jo slike naturreligioner matriarkalske, motsatt av den institusjonaliserte religionen. Jeg mener det er herfra hun ofte henter sin inspirasjon.

På slutten av 1960-tallet treffer hun en annen kunstner, som skal bli viktig for henne, nemlig den chilenske filmskaperen, forfatteren og mystikeren Alejandro Jodorowsky. Han deler hennes eklektiske innstillinger til mytologi, religion, filosofi og mystisisme. Men der han er ekstremt selvsentrert og ekstrovert, gjør Leonora dette materialet til personlige anskuelser. Hva var det som gjorde at de to fant hverandre og utviklet et kunstnerisk forhold som skulle bli så viktig for dem begge?

Jeg kjenner ikke detaljene i dette forholdet, men det er noen utrolige beskrivelser av forholdet dem imellom i Jodorowskys bok “The Spiritual Journey” (2005). Her forteller han at han i en periode bodde hos Leonora, og ble en slags trollkvinnens lærling. Han oppfatter seg som en elev av Leonora og har noen utrolig morsomme og interessante beskrivelser av henne. På mange måter krediterer han noe av sin egen surrealistiske og mytologiske verden til Leonora. Det er nok slik at mange kjenner til Leonora gjennom Jodorowsky, for han blir en svært anerkjent og berømt filmkunstner, men selv legger han aldri skjul på hennes påvirkning på sin egen utvikling som kunstner.

På begynnelsen av 1970-tallet, da Jodorowsky oppnår enorm berømmelse med sine to filmer “El Topo” (1970) og “The Holy Mountain” (1973), setter han også opp teaterstykker skrevet av Leonora, så det har åpenbart vært en dypt fasinasjon her, ikke bare for hennes kunstnerskap, men også for henne som person. Double Edges forestilling er fundert på hans erindringsroman “Where the Bird Sings Best” (1992) og er en imaginær samtale mellom Leonora og Jodorowsky. Forestillingen hadde premiere året før Christensens bok utkom, og hun innrømmer at hun fremdeles ikke har fått sett den.

Jeg hørte rykter om forestillingen tilbake i 2017, da jeg var i New York og Mexico for å samle materiale til boken. Forfatteren Susan Aberth, som selv har forsket på Leonora, inviterte meg opp til Boston og fortalte at Double Edge satte opp denne forestillingen. Jeg hadde planer om å reise bort og se noen prøver av stykket, men så ble prøvene avlyst av grunner jeg ikke kjenner til. Siden har jeg fulgt Double Edge, sett bilder fra forestillingen og så at de la ut et opptak av denne oppsetningen på nettet, men visningen er sperret for publikum utenfor USA. Jeg gleder meg enormt til å se stykket på teaterfestivalen i Porsgrunn.

Hva var det med hennes liv og kunst som gjorde at du ville skrive om henne?

Jeg leste hennes novelle “The Debutant” omkring århundreskiftet, da jeg gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen. I begynnelsen var det først og fremst hennes bøker og noveller jeg kjente til. Og især denne lille, morsomme teksten, som har selvbiografiske elementer. Den handler om hennes egen bakgrunn, som en ung kvinne i den britiske overklassen. Hun skal debutere i et selskap på Buckingham Palace, i en tradisjonell tilstelning der man presenterte unge kvinner til sosietetslivet og skal sikre at de rike menneskene finner hverandre. Som en ung kvinne ønsker foreldrene at hun finner seg en rik mann hun kan gifte seg med. Hun har skrevet en surrealistisk parodi på sin egen erfaring, der hun bytter rolle med en hyene fra byens zoologiske hage. Dette går selvfølgelig ikke bra. Hun tuller med og bryter ned grensene mellom mennesker og dyr, mellom det aristokratiske og det dyriske, på en urkomisk måte. Det er en kort tekst, to the point, men den har alltid levd i hodet mitt og vært viktig for meg.

Dessuten har alle mine prosjekter noe med det å reise å gjøre. Jeg tenkte først og fremst på den fysiske reisen Leonora foretok fra London til Europa og videre til Mexico. Samtidig ville jeg undersøke livet hennes, spesielt det som skjedde med henne i Mexico. Hun forsvant fra kunstverdenen i Europa, men ble en stor kunstner i Mexico. Så tanken var å skrive en bok som skulle følge i Leonoras fotspor og følge henne frem til Mexico City. Det var å skrive en reiseberetning, samtidig som det er historien om hennes ville liv og hennes fantastiske kunst.

Leonora var en betydelig kunstner, ikke bare som en del av den surrealistiske bevegelsen. Likevel er hun ikke særlig kjent, ikke en gang for et kunstinteressert publikum. Hun nøt stor anerkjennelse mens hun levde, hadde en rekke utstillinger, fikk store oppdrag og mottok flere priser. Kanskje var det fordi hun holdt seg i Mexico, utenfor den internasjonale – og institusjonaliserte – kunstverdenen, at hun forble på utsiden? Hun utviklet seg også like mye til å bli en feministisk aktivist og var blant annet en av grunnleggerne av Women’s Liberation Movement i Mexico på 1970-tallet, noe som kanskje overskygget hennes kunstnerskap? Men mer og mer trekkes hun nå frem og hennes betydning øker for stadig flere. Hva er status for hennes kunstnerskap i dag?

Da jeg skrev min søknad om støtte for å skrive denne boken tilbake i 2016, skrev jeg nok med den tanken i hodet at jeg skulle skrive en bok om en ukjent kunstner som jeg skulle være med på å løfte frem. Leonora levde et langt liv. Hun ble født i 1917 og døde først i 2011, over 90 år gammel. I 2017 var det altså 100 år siden hun ble født. I den britiske delen av verden kom det da ut en del bøker om henne, og fra dette året har interessen for henne fortsatt å vokse i styrke. Det er flere, som meg, som lar seg fascinere av henne. Da min egen bok utkom i 2019 var hun for alvor gjenoppdaget og en stigende stjerne.

Dette viste seg blant annet i en ganske spesiell anerkjennelse. I fjor ble barneboken hennes, “The Milk of Dreams” brukt som tittel på hovedutstillingen på Venezia-biennalen. På denne biennalen ble også flere av hennes malerier presentert, sammen med Remedios Varo og flere andre kvinnelige kunstnere fra hennes generasjon. Samtidig er det en stigende interesse for økofeminisme, men også innenfor det okkulte og hekse-kulturen. Så hun er i ferd med å bli tatt på alvor på en helt annen måte enn hun ble for eksempel på 1980-tallet. Hun ble jo “oppdaget” av blant andre amerikanske kritikere allerede på 1970-tallet, blant annet av akademikere som Gloria Orenstein (5). Hun hadde i denne perioden flere store utstillinger i New York, men samtidig var det rådende intellektuelle trender på den tiden som gjorde at hun ble oppfattet som litt barnslig, med et eventyrunivers som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre. Bildene kunne ikke leses som politiske, de hadde heller ikke noe med modernismen å gjøre, mente kritikerne da. Det var en annen måte å tenke på kunst på, som nok gjorde at hun ble sett på som anti-intellektuell, som apolitisk. Disse trendene i kunstverdenen gjorde nok at man i mange år ikke ofret henne noe interesse.

Nå er altså interessen for liv og kunstnerskap henne i ferd med å ta av. Akkurat som hun traff tidsånden så perfekt da hun flyttet til Paris i det surrealismen tok av og ble en sentral del av denne bevegelsen, synes det som at hun får en renessanse nå når vi nettopp lever i en tid der det personlige og det politiske smelter sammen, der det igjen er rom for det umiddelbare kontra det intellektuelle, det eklektiske kontra det akademiske og analytiske?

Ja, det vil jeg absolutt si. Hun designet blant annet sin egen tarot-kortstokk. Denne kortstokken ble nylig gjenoppdaget av blant andre Susan Aberth og interesen for den har siden tatt helt av. Det er i det hele tatt en helt ny og enorm interesse for henne nå fra en feministisk, okkult og øko-bevisst bevegelse som virkelig tar henne på alvor, på et nytt nivå. Det har skjedd et skifte i trendene, som gjør at hun i dag kan forstås på helt nye måter.

NOTER

(1) Forestillingen spilles fredag 9. juni kl. 20:30 på Ælvespeilet; Christensens introduksjon begynner kl. 19.45. Lørdag 10. juni spilles forestillingen kl. 19:00; introduksjonen begynner kl. 18.15.

(2) Max Ernst (1891 – 1976), tysk maler, skulptør, grafiker og poet. Svært produktiv kunstner, som var en fremtredende pioneer innen såvel dadaist- som surrealistbevegelsen i Europa i mellomkrigsårene.

(3) André Robert Breton, (1896-1966), fransk forfatter og poet. Medgrunnlegger, leder og teoretiker for surrealistbevegelsen. Han skrev blant annet “Manifeste du surréalisme” i 1924, det første surrealistiske manifest, der han definerte surrealismen som “ren psykisk automatisme”.

(4) María de los Remedios Alicia Rodriga Varo y Uranga – kjent som Remedios Varo (1908 – 1963). Spanskfødt, meksikansk surrealistisk kunstner. Hentet inspirasjon fra renessansekunst, men også modernisme. Vennskapet med Leonora Carrington ble svært nært og de forble venner til Varos bortgang i 1963. De samarbeidet på flere prosjekter, inspirerte hverandre og skrev to upubliserte skuespill sammen.

(5) Gloria Feman Orenstein (1938), amerikansk feministisk orientert akademiker. Orenstein er en foregangsfigur innen studiet av surrealismens kvinnelige kunstnere og økofeminisme innen kunst. Hennes bok “Reweaving the World” regnes for å være med på å danne grunnlaget for økofeminismen som en politisk posisjon i USA.